Laila's dikt

Mens granene suser
Og spurven titter ned
Går stien der
Videre innover
Dit den alltid har gått
Også før

Jeg kjenner luktene av mose og jord
Mens vide, vibrerende nesebor
spiller ut
i ettertenksom sorg

Jeg skulle så gjerne leve!

Jeg
Er alene i multisomhet
Lik vannets dråper
Når dugg blir til luft

Gud uten glorie
Moses uten steintavler
Oljeberget uten oliventrær
Maria uten møydomshinne
Manna uten sultne menn

Generasjonsguden,
en Shiva uten normer i Gehtsemanes hage

Når urettferdigheten får uskyldige brune øyne
og ei lita møkkete hånd
i slummen i Kampala
stryker deg forsiktig på overarmen

Når du løfter din hånd og klapper hennes varme kinn
med yttersiden av hånda
kommer smilet hos dere begge
og lyser opp
som månen på nattehimmelen

Da, ja akkurat da
skjer det du helst ikke vil huske
men aldri kan glemme

Jeg er redd
Sa du
Redd!

…Og satte de grønne øynene dine i meg

Det var ærlighetens øyeblikk
Inne i meg var jeg glad

Men

Jeg strøyk til eksamen når jeg så ned
Blunka og unngikk blikket ditt
Fikla med nøklene
Måtte gå
Fordi jeg ikke kunne la deg se
At den som var redd
For nærheten
Var jeg

Slik en drage
flyter på vinden
Gir jeg deg frihet

Langs vågale veier
farer du
så langt du vil

Jeg står att alene!
Forankrer din ferd
fra jorden
I en tråd

Mellomrommet
Dette underlige instinktive rommet
Som blir til der mennesker møtes
Og er

Noen ganger kjenner jeg det åpner seg
Mellomrommet
Da er det læring på gang
Da blir jeg kjent med et nytt menneske!

Andre ganger kjenner jeg det lukker seg
Mellomrommet
Da ville jeg viska alt ut
Skapt et nytt, åpent og raust
rom

Mellomrommet mellom mennesker
Stort eller lite
Hva gjør vel det?
Bare det er der

Jeg kjente det ikke før jeg måtte
Dagene bare gikk
Gikk
Og gikk
Akkurat som med Don Quijote
Tok det aldri slutt

Men jeg gikk ikke med
Tvert imot
Først fordi jeg ikke visste at vi var på tur
Bevisstløs i gjerningsøyeblikket som jeg var
Etterpå fordi jeg ikke ville

For ¾ dels takt
Passer dårlig
I en flat tango

Gjennom et slør kan jeg se deg
Naken, verdig og sterk
Blikket ditt roper imot meg
Kom, la meg stagge din verk!

For kroppen min smerter av sviket
Av avmakt og sinne og skam
Jeg luter meg sammen og skriker
Mens du strekker ut din arm

Stille og taust tar jeg mot din
Brennende kropp imot min
Tårene mine er ekte
Kjærlighet din medisin

Sakte du kysser min skulder
Varsomt du kjærtegner hud
Bli hos meg, møt meg og elsk meg!
Bekreft meg som jeg er din GUD!

Alt dette gjør du og sakte
Jeg gjenvinner livets kontroll
For tårene mine de vakte
Elskov og glede og sorg

For lever jeg kun gjennom deg nå?
Eller har jeg verdi for meg selv?
Jeg spør deg, du smiler og sier
Det må du finne ut selv

Takknemmelig ser jeg imot deg
Klok som du er, god og trygg
Jeg forstår at min bør er min bør
Og stolt kan jeg rette min rygg!