Laila's dikt

Dette diktet skrev jeg når rettsaken om Cristoffer var oppe. Christoffer ble mishandlet til døde av sin egen stefar og stefaren ble dømt for ugjerningen. Med dette alvorlige bakteppet har jeg skrevet diktet Hånden.

……………………………………………………………………………

Hånden
Varm, bløt og mild
Kroppens tentakkel
Fanger barnet inn på sin oppdagelsesferd
Trøster
Stryker
Beskytter
Kan du huske at håndens varme var din egen?

Hånden
Noen ganger svett
Kroppens dampmaskin
Pumper ut indre uro
Sjelvende
Fuktig
Klam
Kan du huske at håndens nervøsitet var din egen?

Hånden
Træler, ru og sterk
Kroppens hammer
Menneskets skaperkraft
Nevenyttig
Produktiv
Foldet
Kan du huske at håndens arbeidskraft var din egen?

Hånden
Kald, hard og sint
Kroppens tentakkel
Stopper barnet på sin oppdagelsesferd
Knyttet
Farlig
Drapsmaskin
Kan du forstå at håndens brutalitet var din egen?

Hånden
Tankekraftens redskap
Styrt av personlig vilje
Er den alt!

Friheten kommer ikke av seg selv
Er mer enn en følelse
Som en kvernstein i fossen
Drives den frem
Av tunge krefter
Du ikke kan stoppe

Friheten
får oppgangssaga til å skjære til tross for 
hard ved og lite vann

Friheten kommer og friheten går
På Tahirplassen
I verkstedene i Shanghai
I gudshus over hele verden
I avisenes nyhetsredaksjoner
i familien
I flyktningeleirene
i klasserommet du fortsatt husker lukten av.

Spør den ufrie hva frihet er og du vil få innsikt i ditt eget liv
Spør den ufrie og du vil kjenne om friheten har nådd deg
Og dalstråka innafor

Les også hva jeg har skrevet om frihet på min politiske blogg

Tristessen:
Amorøs
Pompøs
Hemmelighesfull
Vågal
Sensuell
En diva!
Dyrkes av noen
Tilslutt umulig å overse

Kroppen..
Lukker meg ute og henne inne
Ved tristessens umiddelbare nærhet

Når ingen har sagt
og ingen har gjort
Mens alle var der
Kunne slått det i hjel
Valgte selv å snu blikket mitt bort

Hysj! Hysj!
La triveligheten reise seg fort!

Så skåler vi sammen og tier
Fordi tysteren intet sier

Mens granene suser
Og spurven titter ned
Går stien der
Videre innover
Dit den alltid har gått
Også før

Jeg kjenner luktene av mose og jord
Mens vide, vibrerende nesebor
spiller ut
i ettertenksom sorg

Jeg skulle så gjerne leve!

Jeg
Er alene i multisomhet
Lik vannets dråper
Når dugg blir til luft

Gud uten glorie
Moses uten steintavler
Oljeberget uten oliventrær
Maria uten møydomshinne
Manna uten sultne menn

Generasjonsguden,
en Shiva uten normer i Gehtsemanes hage

Når urettferdigheten får uskyldige brune øyne
og ei lita møkkete hånd
i slummen i Kampala
stryker deg forsiktig på overarmen

Når du løfter din hånd og klapper hennes varme kinn
med yttersiden av hånda
kommer smilet hos dere begge
og lyser opp
som månen på nattehimmelen

Da, ja akkurat da
skjer det du helst ikke vil huske
men aldri kan glemme

Jeg er redd
Sa du
Redd!

…Og satte de grønne øynene dine i meg

Det var ærlighetens øyeblikk
Inne i meg var jeg glad

Men

Jeg strøyk til eksamen når jeg så ned
Blunka og unngikk blikket ditt
Fikla med nøklene
Måtte gå
Fordi jeg ikke kunne la deg se
At den som var redd
For nærheten
Var jeg